Japan er et rart land.
På den ene siden er det et land som ligger høyt oppe på den teknologiske stigen; de har toaletter som spyler deg in the beehive når du har gjort ditt fornødne, i storbyene er store blinkende neonskilt uunngåelige, og Japanerne er oppfinnerne av Asimo, den best utviklede roboten i verden.
På den andre siden, virker det som om Japan er stuck in the 1900s. For eksempel er røyking meget sosialt akseptert, og bestiller man non-smoking room på hotell, kan du banne på at rommet er innrøyket, og at de i resepsjonen ikke skjønner hva du mener når du klager på lukta. I informasjonsmappen du finner på hotellrommet står det at man ikke får ha me seg "items of loathsome smell" inn på rommet, men der er altså tobakksrøyk ikke inkludert. Meget merkelig.
Det er også en enorm forskjell på menn og kvinner i arbeidslivet; kvinner blir kraftig undertrykt, og det er ikke ulovlig å diskriminere på grunnlag av kjønn. (Om man er kvinne kan grunnen til at man ikke får jobb være at "Ja, men du skal vel snart bli gravid og stifte familie?")
Noen av AA-studentene har også bemerket at det er rart at japanere fremdeles spiser med pinner, og ikke gaffel og kniv, når landet ellers er så høyteknologisk. Men i det tilfellet er det vel snakk om acceptance of culture, eller noe i den dur; jeg har enda til gode å høre om noen som har dødd av passiv spising med pinner.
Noe som har forårsaket mange øyeblikk av hysterisk latter for Mari og min sin del er eksemplene av Ingrish (japansk-engelsk; relativt tilfeldig oversettelse fra japansk til engelsk) man møter i løpet av en dag. Hotellet vi bodde på i Tokyo var et stort, vestlig hotell, men de klarte for eksempel å skrive "No-smorking area" en plass, og "No-smoroking area" en annen plass. Ved siden av rulletrappa på hotellet var der et skilt med påskriften "Please note it", men hva er det man skal notere seg? Ikke vet jeg.
Den Ingrish-morsomheten som tok kaka fant vi på en togstasjon. Det var en passasje hvor folk gikk ganske fort, og så var der et litt krappt hjørne hvor de hadde hengt opp et stort, gult skilt med påskriften "CLASH!" og tegnet to mennesker som krasjet i hverandre.
Flere morsomheter kommer når jeg får lastet opp bildebevis.
Flyturen fra Tokyo til Brisbane var relativt interessant. Japan Airlines har designet flyene sine for japanere, så klart. En kjempe som meg som ruver hele 174 centimeter (ja, HUNDREOGSYTTIFIRE CENTIMETER, wow) over bakken, har det følgelig ikke spesielt godt i midtsetet. Det som gjorde saken even better var japaneren som satt ved siden av meg på høyre side. Han kunne ikke være mer enn 160 cm høy; tærne hans nådde vel knapt bakken når han satt i setet. Rett etter jeg satt meg ned kjente jeg at han hadde en spesiell odør. Der var svettelukt når han bevegde på seg, men det som tok kaka var ånden hans. Selv om han pustet med nesa og ikke mot meg i det hele tatt, kjente jeg lukta av innrøyka lunger, krydret med hvitløk og kaffe treffe meg hver gang han pustet ut.
Han sovnet ganske fort etter takeoff, og han var så japansk at han ikke klarte å lukke øynene når han sov, så han hadde en glipe mellom øyelokkene på kanskje tre millimeter hele flyturen. Etter hvert som han falt i dypere og dypere søvn, åpnet munnen hans seg mer og mer, og det ble vanskeligere og vanskeligere for meg å ignorere godlukta. Hadde det ikke vært for at Mari satt på min venstre side så jeg kunne komme meg ut i midtgangen og ta pustepauser, tror jeg kanskje at jeg hadde begynt å gråte.
Det gikk faktisk så langt at jeg vurderte å spørre om han hadde kjæreste, og sagt "I know why" hvis han svarte nei. Men jeg hadde ikke guts. Kanskje like greit.
Uansett, nå er jeg vel hjemme i Australia (ja, det har blitt omtalt som "hjemme" i de to japanske ukene), og skal tilbringe en langhelg på et luksusresort i Cairns før det bærer tilbake til Brisbane og den o, så harde hverdagen.
Legger plutselig ut bilder, så følg med! :)
På den ene siden er det et land som ligger høyt oppe på den teknologiske stigen; de har toaletter som spyler deg in the beehive når du har gjort ditt fornødne, i storbyene er store blinkende neonskilt uunngåelige, og Japanerne er oppfinnerne av Asimo, den best utviklede roboten i verden.
På den andre siden, virker det som om Japan er stuck in the 1900s. For eksempel er røyking meget sosialt akseptert, og bestiller man non-smoking room på hotell, kan du banne på at rommet er innrøyket, og at de i resepsjonen ikke skjønner hva du mener når du klager på lukta. I informasjonsmappen du finner på hotellrommet står det at man ikke får ha me seg "items of loathsome smell" inn på rommet, men der er altså tobakksrøyk ikke inkludert. Meget merkelig.
Det er også en enorm forskjell på menn og kvinner i arbeidslivet; kvinner blir kraftig undertrykt, og det er ikke ulovlig å diskriminere på grunnlag av kjønn. (Om man er kvinne kan grunnen til at man ikke får jobb være at "Ja, men du skal vel snart bli gravid og stifte familie?")
Noen av AA-studentene har også bemerket at det er rart at japanere fremdeles spiser med pinner, og ikke gaffel og kniv, når landet ellers er så høyteknologisk. Men i det tilfellet er det vel snakk om acceptance of culture, eller noe i den dur; jeg har enda til gode å høre om noen som har dødd av passiv spising med pinner.
Noe som har forårsaket mange øyeblikk av hysterisk latter for Mari og min sin del er eksemplene av Ingrish (japansk-engelsk; relativt tilfeldig oversettelse fra japansk til engelsk) man møter i løpet av en dag. Hotellet vi bodde på i Tokyo var et stort, vestlig hotell, men de klarte for eksempel å skrive "No-smorking area" en plass, og "No-smoroking area" en annen plass. Ved siden av rulletrappa på hotellet var der et skilt med påskriften "Please note it", men hva er det man skal notere seg? Ikke vet jeg.
Den Ingrish-morsomheten som tok kaka fant vi på en togstasjon. Det var en passasje hvor folk gikk ganske fort, og så var der et litt krappt hjørne hvor de hadde hengt opp et stort, gult skilt med påskriften "CLASH!" og tegnet to mennesker som krasjet i hverandre.
Flere morsomheter kommer når jeg får lastet opp bildebevis.
Flyturen fra Tokyo til Brisbane var relativt interessant. Japan Airlines har designet flyene sine for japanere, så klart. En kjempe som meg som ruver hele 174 centimeter (ja, HUNDREOGSYTTIFIRE CENTIMETER, wow) over bakken, har det følgelig ikke spesielt godt i midtsetet. Det som gjorde saken even better var japaneren som satt ved siden av meg på høyre side. Han kunne ikke være mer enn 160 cm høy; tærne hans nådde vel knapt bakken når han satt i setet. Rett etter jeg satt meg ned kjente jeg at han hadde en spesiell odør. Der var svettelukt når han bevegde på seg, men det som tok kaka var ånden hans. Selv om han pustet med nesa og ikke mot meg i det hele tatt, kjente jeg lukta av innrøyka lunger, krydret med hvitløk og kaffe treffe meg hver gang han pustet ut.
Han sovnet ganske fort etter takeoff, og han var så japansk at han ikke klarte å lukke øynene når han sov, så han hadde en glipe mellom øyelokkene på kanskje tre millimeter hele flyturen. Etter hvert som han falt i dypere og dypere søvn, åpnet munnen hans seg mer og mer, og det ble vanskeligere og vanskeligere for meg å ignorere godlukta. Hadde det ikke vært for at Mari satt på min venstre side så jeg kunne komme meg ut i midtgangen og ta pustepauser, tror jeg kanskje at jeg hadde begynt å gråte.
Det gikk faktisk så langt at jeg vurderte å spørre om han hadde kjæreste, og sagt "I know why" hvis han svarte nei. Men jeg hadde ikke guts. Kanskje like greit.
Uansett, nå er jeg vel hjemme i Australia (ja, det har blitt omtalt som "hjemme" i de to japanske ukene), og skal tilbringe en langhelg på et luksusresort i Cairns før det bærer tilbake til Brisbane og den o, så harde hverdagen.
Legger plutselig ut bilder, så følg med! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar